Partikkelverb er verb sammensatt med en preposisjon, et adverb eller andre ord. Sammen med partikkelen har uttrykket en helt egen betydning, for eksempel:
å høre ➡️ å tilhøre
å stå ➡️ å stå over
å drive ➡️ å overdrive
Partikkelverb deles i to grupper:
👉 Fast sammensatt, der partikkelen er forledd: å omfatte, å godta, å påvirke.
👉 Løst sammensatt, der partikkelen er separat og kommer etter verbet: å kaste bort, å strekke til, å komme an på.
Noen ganger finnes et verb både som løst og fast sammensatt. Noen ganger er betydningen den samme, men vanligvis ikke:
1. Å gi ut – å utgi (samme betydning)
Hun skal gi ut boka snart / Hun skal utgi boka snart (alternativ nr. 2 er mer formelt)
2. Å tale til – å tiltale (kan bety det samme)
De talte til forsamlingen. / De tiltalte forsamlingen (samme betydning, men alternativ nr. 2 er mer formelt)
De tiltaler ham for korrupsjon. / *De taler til ham for korrupsjon (alternativ 2 er ikke mulig).
3. Å sette ut – å utsette (betyr ikke det samme)
-Kan du sette ut terrassemøblene? / *Kan du utsette terrassemøblene? (alternativ 2 er ikke mulig)
-Vi må utsette reisen / *Vi må sette ut reisen (alternativ 2 er ikke mulig)
Vanligvis betyr det løst- og fast sammensatte verbet ikke det samme.
Fast sammensatt er ofte mer abstrakt: Man oppdrar et barn.
Løst sammensatt er ofte mer konkret: Man drar opp en fisk fra vannet.
Løst sammensatte ord kan være fast sammensatt i andre tilfeller:
Tilstrekkelig (å strekke til), et påfunn (å finne på), en oppvekst (å vokse opp), et utslipp (å slippe ut)
Fast sammensetning er vanligere i passiv med perfektum partisipp:
Traktaten ble underskrevet.
To syklister ble påkjørt.